Profile
Blog
Photos
Videos
Reisen gikk fra Gerogetown videre med minubuss i 4-5 timer med kurs mot Perhentian Kecil ( huskeregel: Per hent Ian + tesil). Sjaaforen var muslim og siden vi reiste avgaarde foer fuglene stod opp saa fikk han nok ikke tid til aa be morgenboenn. Det gjorde han i bilen istedet. Han tok paa en CD med en som sang vers fra koranen....og han sang med....av full hals.....Fikk jeg med at klokken var fem om morgenen? Vi takket baade Gud og Allah for Ipod og oppblaasbare nakkestoetter. See you when we get there...zzzzzzzzzz. Vi reiste sammen med fire andre i minubussen. En jente fra England og tre gutter fra Tyskland,Canada og Soer Afrika. Alle hadde Perhentian Kecil som final destinasjon.
Litt fakta om Perhentian Kecil: Dette er en oy som blir beskrevet som den med de fineste strendene i hele Malaysia-og det kan nok stemme. Det er egentlig to oyer med sammen navn, en for familier og charterturister og en for saanne som oss: backpackere. De har ikke veier der og bare elektrisitet om kvelden.
Minibussen stoppet ved en brygge og turen gikk herfra videre med en speedbaat ut til oyen. Det var bare oss seks fra minibussen og en baatmann. Baaten gikk kjempefort og boelgene var veldig store, noe som foerte til at baaten hoppet over boelgene og smalt med stor kraft ned igjen paa vannet. Dette var litt morsomt de tre-fire foerste gangene med etter hvert ble det ikke saa kjekt lenger. Jeg begynte aa kjenne smerter i ryggen hver gang baaten traff vannet. Plutselig foeltes det som om lynet slo ned i ryggen min. Det var helt forferdelige smerter og jeg var sikker paa at ryggen hadde brukket i to. Jeg laa meg ned og graat av smerte, men mest av alt redsel. Baatfoereren sakket heldigvis ned farten og sa at det desverre var lenger inn til land saa vi maatte kjoere inn til oyen hvor de hadde en liten klinikk.
Jeg kan erlig si at jeg saa svart paa alt der jeg laa i baaten paa vei til oyen. Jeg trodde at noe var brukket i ryggen, at jeg maatte reise hjem i rullestol og hadde litt panikk med tanke paa at vi skulle til en klinikk paa en oy uten elektrisitet. Turen inn til land var uendelig lang. Da vi engelig kom inn til land stod det en mann med rullestol klar aa ventet fordi baatfoereren hadde ringt inn paa veien. Jeg brukte lang til paa aa reise meg og var usikker paa om bein ville bere meg. Jeg gren, Nadia gren....det var i det store og hele en veldig dramatisk opplevelse. Jeg klarte etter mye om og men aa reise meg og stable meg opp trappene til rullestolen med god hjelp fra fantastiske Nadia og det flotte reisefoelge som var veldig gode aa ha. Jeg ble trillet i hu og hast til klinikken mens stakkars Nadia kom springende etter med alle pakkenellikene. Paa klinikken fikk jeg smertestillende sproyte, tabeletter og beskjed om aa holde med i ro i tre dager. Ble det verre maatte jeg komme tilbake. Jeg var ikke saa veldig beroliget da legen saa vidt kjente paa ryggen min.
Da jeg fant ut at vi maatte ut i nok en baat for aa komme til stranden hvor vi skulle bo (og ta det med ro i minst tre dager), graat jeg mine modige taarer og klarte etter mye om og men aa klarte ned i en baat....denne baatmannen var fantastisk og fikk dobbel betaling for aa frakte meg mellom boelgene inn til land.
Vel fremme ble jeg og sekkene lempet i land og lagt i strandkanten mens Nadia gikk for aa lete etter hotell. Det tok litt tid og jeg saa sikket litt tidi ut der jeg laa i vannkanten og maatte slepe baade meg og sekkene lengre opp paa land i takt med at tidevannet steg. Grunnen til at det tok litt tid var fordi Nadia var blitt skremt av noen ekle dyr som sperret veien for noen av hotellresepsjonene. Det viste seg at oyen var bebodd av noe som ligner paa en krysning av dinosaur og krokodille* (her merket med stjerne**). Vi fant til slutt et flott hotell med myke og fine senger. Det fineste paa hele Perhentian.
Meg om min ryggondt kom likevel litt i bakgrunnen. Da vi kom til oyen hadde det begynt aa bli urolig sjoe og etter noen dager ble boelgene hoyere og det kom en del regnbyer og litt vind. dette varte i tre dager. Den andre dagen av oppholdet var det en tragisk ulykke paa stranden. En av hotellgjestene, en gutt i begynnelsen av 20aarene druknet. Nadia som tilfeldigvis var ute aa jogget kom forbi og var med aa gi foerstehjelp men det var desverre for seint. Ingen viste hvor lenge han hadde lagt i vannet eller hvem som dro han i land og uten hjertestarter var det desverre ikke noe mer de kunne gjoere. Det var ingen livvakter paa stranden og iloepet av de siste dagene var det store boelger og sterke stroemmer. Jeg kan enda se ham klart for meg der han satt kvelden foer og koste seg i resturranten med vennene sine. Vi la merke til dem fordi det saa ut som de koste seg saann med god mat og gode drinker.....Utrolig trist.
*Ang. dinosaur/krokodille: Vi har sett en del rare dyr og insekter paa vaar reise og har funnet ut at de blir mindre skumle hvis vi gir dem koselige navn. En gecco har faatt kallenavnet Atle men er naa nedgradert til "mini-Atle" da det er dukket opp flere og stoerre dyr i samme familie. En mini-Atle er ca 15cm lang. Paa Perhentian var disse oeglene stoerre. ca 25-30cm og ble da hetende store-Atle. Her var det ogsaa noe enda stoerre som jeg nevnte tidligere. Disse dino/krokodillene ble kalt for GIGA-Atle og dere kan da selv tenke dere hvor store de var. De var hele to meter lange og var veldig skumle.(Helt sant - vi har fotobevis). Ifoelge de paa hotellet var de ikke farlig, bare man gaar varlig. Vi tok det med en klype salt og gikk store omveier.
**Ang. stjerner i margen: Jeg har nettopp lest "Volvo Lastvagner" av Erlend Loe. De som har lest eller kommer til aa lese denne fantastiske boken vil forstaa bruk av stjernene. Boken kan anbefales paa det sterkeste!
Vi holdt oss i ro i aatte dager i Perhentian Kecil. Veret roet seg etter noen dager og vi tilbragte dagene med en bok i solen. Det var litt slitsomt aa sitte lenge eller aa komme seg opp av solsengen men etter 5 dager begynte smertene aa avtaa i ryggen og bli mer lokalisert i venstre side av nedre rydd. Etter noen dager vaaget jeg meg ut paa smaa spaserturer men jeg turde ikke aa gjoere for mye sprell foer jeg hadde sjekket ut ryggen ordentlig.
Kvelden foer vi skulle inn til fastlandet blaaste det opp til storm.....saa typisk. Jeg kvidde meg allerede til baatturen over og fikk ikke sove siste natten. Jeg fikk helt klaustroforbi av aa tenke paa at vi maatte bli lenger paa oyen samtidig som baatturen skremte meg. Neste dag kom og alt saa lysere ut. Det var heldigvis mulig for baatene aa frakte reisende over selv om det var gangske hoye boelger. Gjett om vi var glade for aa se land. Neste maal for reisen: Kota Bahru, nermere bestemt sykehuset med ryggsjekk som plan for dagen.
- comments